Aziza har fått jobb på Fjellstrand omsorgsboliger. Der har hun funnet både mening og trivsel.– Jeg liker å jobbe med eldre mennesker, og mange av dem liker meg. Når jeg merker at de blir glade for å se meg, blir jeg også veldig glad, sier Aziza.
Tre dager i uka har hun gått på norskkurs, og to dager har hun hatt praksis på omsorgsboligen. Nå har praksis blitt fast jobb. Samtidig tar hun medisinkurs for å kunne få mer ansvar.
– Noen ganger kan ikke beboerne spise selv, og da hjelper jeg dem. Jeg hjelper også sykepleierne i det daglige arbeidet. Hvis jeg ser at noe ikke er som det skal, sier jeg ifra. Jeg prøver alltid å gjøre det jeg kan for at de skal ha det bra.
Arbeidsdagene er varierte: Hun lager mat og kaffe, dekker bord, går turer med beboere, hjelper dem under måltider og støtter dem i små og store gjøremål.
– Jeg er veldig takknemlig for denne jobben. Den betyr mye for meg, sier hun bestemt.
Omsorg – både hjemme og på jobb
Hjemme venter fire barn på 7, 6, 5 og 3 år. To går i barnehage og to på barneskolen.
– Jeg har omsorgsoppgaver både hjemme og på jobb. Jeg er vant til å ta vare på andre, og det føles naturlig for meg, sier hun og smiler.
Mannen hennes jobber både i bakeri og med transport. Sammen bygger de en framtid på Nesodden.
På arbeidsplassen har Aziza også delt av sin egen kultur. En dag laget hun arabisk mat sammen med en kollega og delte med de andre ansatte.
– Vi lagde arabisk mat og spiste sammen med de andre. Det var veldig hyggelig å kunne dele noe fra min kultur.
Selv har hun blitt glad i brunost, selv om hun foreløpig ikke har rukket å smake så mange andre norske retter.
En krevende start i Norge
Aziza er født i Syria, men flyktet til Libanon som sjuåring da krigen brøt ut. Der bodde hun i 13 år. Tre av barna er født i Libanon. Det yngste er født i Norge. Aziza kom til Nesodden høsten 2021 og ble gjenforent med sin mann. Hun reiste alene med tre små barn.
Hun beskriver en lang natt på flyplass, barn som ikke fikk sove fordi de gledet seg til å møte pappaen sin, og en mellomlanding i Tyrkia hvor hun ikke forsto språket.
– Jeg prøvde å snakke med folk, men ingen forsto meg. Jeg måtte bare passe på barna mine hele tiden. Jeg satt der og gråt, fordi jeg følte meg så alene.
Da hun landet i Norge, ventet kulden.
– Det var minus ti grader og masse snø. Jeg kom fra Libanon, og vi hadde ikke vinterklær. Vi var ikke forberedt på kulden.
Den første tiden ble tøff. Hun og barna frøs, og de ble syke.
– Vi ble syke i nesten en måned. Det var en veldig vanskelig start på det nye livet vårt.
Stort behov for folk innen helse- og omsorg
Nå smiler livet igjen til Aziza og familien. Gjennom jobben har hun ikke bare lært språk, men også norsk kultur.
– Det er forskjeller fra hjemlandet mitt. Jeg lærer hvordan vi gjør ting her, og hvordan arbeidslivet fungerer i Norge. Nå vil jeg ta fagbrev. Men jeg vil ikke stoppe der. Jeg vil bli sykepleier i framtiden, sier hun.
Kommunalsjef for helse og velferd, Anita Nilsen, mener at historien til Aziza viser hvilken kraft som ligger i mennesker som får en reell mulighet til å bidra:
– På kort tid har hun lært språk, tatt utdanning og gått fra praksis til jobb. Det står det stor respekt av. I årene som kommer vil vi trenge flere dyktige medarbeidere i helse- og omsorgstjenestene. Da er det avgjørende at vi lykkes med å inkludere, kvalifisere og gi folk en sjanse. Når mennesker som Aziza kommer i arbeid, styrker det både tjenestene våre og fellesskapet på Nesodden. Dette handler ikke bare om rekruttering, men om å bygge et lokalsamfunn der flere får bruke ressursene sine. Det er bra for den enkelte – og det er bra for oss alle.