Praksisplass på Skoklefallåsen omsorgsboliger
Negar og Jasminka studerer vernepleie på Oslo Met. De er begge i sitt andre studieår, og har nettopp vært igjennom sin første praksisperiode – 9 uker på Skoklefallåsen omsorgsboliger. Begge skryter av hvor godt de ble tatt imot. Hvor mye kunnskap og profesjonalitet de møtte. Hvordan de raskt ble inkludert i det gode arbeidsmiljøet og hvor god veiledning de fikk gjennom praksisperioden.
Dyktige fagledere og medarbeidere
Negar forteller om en bratt læringskurve som veilederen bidro til å gjøre både veldig fin og mye lettere enn den kunne blitt. Videre løfter de fram avdelingsleder Laila Iren Pettersen som har tilrettelagt for samarbeid med Oslo Met, dyktige fagledere og veiledere som har bidratt til faglig påfyll og god veiledning, samt alle de flinke og dedikerte medarbeiderne på Skoklefallåsen.
Jasminka poengterer hvordan de godt kvalifiserte, imøtekommende og omsorgsfulle medarbeiderne de møtte på Skoklefallåsen preger livet til tjenestemottakere på en veldig positiv måte og styrker deres fysiske og psykiske helse.
Negar forteller at det hun sitter igjen med etter 9 uker i praksis er mye ny kunnskap, flotte opplevelser med tjenestemottakerne og høy grad av jobbtrivsel i nye, moderne lokaler. -Jeg følte meg inkludert fra første stund. Takk for 9 uker jeg vil huske med glede!
Meningsfulle aktiviteter
-Jeg synes at tjenestemottakerne er veldig godt ivaretatt og engasjert i meningsfulle aktiviteter, etter alle standarder og regler som vi teoretisk ble kjent med i løpet av det første studieåret. Dette har vært den største grunnen for en veldig god og positiv erfaring! forteller Jasminka.
Jasminka avslutter med at det var godt å kunne dra hjem fra praksisstedet med en god selvfølelse, fri fra å vitne etisk tvilsomme beslutninger eller ubehagelige situasjoner som kan forekomme pga. mangel på personale, utstyr eller faglig kunnskap. -Det er godt å vite at tjenestemottakerne har en slik god hverdag og er behandlet etter beste profesjonelle skikk.
Inspirert av praksisperioden på Skoklefallåsen har Jasminka skrevet diktet «Jeg kan ikke vite»
Jeg kan ikke vite
Jeg kan aldri vite
Hvordan det er å være deg
Hva det er som du opplever
Når du hører på den samme melodien
Eller ser på denne vakre verden
Med dine egne øyne
Jeg kan aldri klare å forstå
Hvordan det er å være så sårbar
Hva det er som gjør at du er deg og jeg er meg
Hvordan ble du skapt slik du er.
Jeg vet ikke hvordan det er å nesten drukne
Eller falle fra sengen og ikke klare å reise meg opp
Jeg aner ikke hvordan det føles å miste kroppen
Hvilken tanker du har i behold
Hva som er borte og hva som er der igjen i denne skallen som huser din bevissthet
Jeg kan ikke vite
Jeg kan ikke endre på det som har skjedd allerede
Jeg kan bry meg
Jeg kan være en arm eller to for deg
Jeg kan hjelpe deg å klare deg gjennom dagen
Jeg kan ro båten sakte og stille og sikre deg med en redningsvest
Heise deg opp og ned
Trille deg på en tur
Gjøre ting for deg som ikke du kan klare å gjøre selv
Jeg kan likevel ikke vite
Hvordan det er å være deg
Jeg kan forestille meg
Og kjenne på hvordan det er
Å være så tillitsfull
Så åpen som bare barn kan være
Jeg kan vise omsorg og tilby deg en hånd
Det er alt jeg kan
Det er det som trengs
For at du kan være deg
Og jeg kan være meg.
Jasminka Markovska , Nesodden 20.10.2021