Solidaritet er å kjempe for hverandres rettferdighet – hilsen fra ordføreren

Klikk for stort bildeOrdfører Eivind Hoff-Elimari Anja Antonsen  Året som har gått har gjort 1. mai og kampen for «jordens bundne treller» viktigere og mer relevant enn på lang tid.


Aller først vil jeg takke dem som kjempet fram det arbeidslivet og den velferdsstaten vi har, og som har gjort oss i stand til å håndtere pandemien så godt som vi har gjort. Det offentlige helsevesenet behandler oss alle likt uavhengig av hva vi kan betale. Er vi syke, eller er i karantene, holder vi oss hjemme fordi vi fortsatt får en inntekt. Dagpenger sikrer de arbeidsledige og permitterte.

Hadde mine oldeforeldre blitt fortalt at vi i 2020 skulle oppleve høyere arbeidsledighet enn på 1930-tallet uten at den materielle nøden bredte om seg, hadde de avfeid det som svermerier. At vi skulle klare å kontrollere spredningen av et smittsomt virus, ville deres generasjon, som hadde overlevd spanskesyken med sine 15 000 døde i Norge, ha ledd av som urealistisk.


Det perspektivet minner jeg meg selv på, og jeg er usigelig takknemlig for hva tidligere generasjoner har banet veien for. Men hadde mine oldeforeldre blitt fortalt at gjennom tidenes største økonomiske krise er det de med lavest lønn, minst fleksibilitet og minst autonomi i arbeidet, som har gitt mest og tapt mest – ja, da ville de nok ha nikket gjenkjennende.

 


Derfor er 1. mai mer aktuell enn på lang tid

Riktignok er det noen yrkesgrupper, som helsefagarbeidere, renholdere, lastebilsjåfører eller sesongarbeidere i landbruk og fiske som har fått større respekt og synlighet. Men når skal det gis uttrykk for gjennom høyere lønn?


Det er ikke bare lønna som er dårlig i mange av disse yrkene. Skjeve maktforhold i bransjer preget av mye innleie, utenlandske arbeidstakere og få fagorganiserte påvirker mange sider ved arbeidsvilkårene. Jeg leste nylig Magnus Marsdals bok «Frihetens mødre», og ble skremt av hvordan vi i Norge de siste 15 årene har latt et arbeidsliv hinsides loven få utvikle seg. For hva betyr vel en formell kontrakt når sjefen din har fortalt deg at den bare er til for å vises myndighetene, og du selv verken snakker norsk eller er fagorganisert?


Derfor er jeg veldig glad for at Nesodden kommunestyre i april vedtok en rekke krav til kommunens innkjøp i bygg- og anleggsbransjen, for å sikre ordentlige forhold også blant underleverandører. Blant annet skal nasjonale tariffavtaler brukes uansett om det finnes en allerede allmenngjort tariffavtale eller ei.


Mange av oss føler oss ikke lenger som jordens bundne treller. Men det er altså resultatet av hard kamp og sterk fagorganisering over lang tid. Tar man situasjonen for gitt og kampen for vunnet, vil maktubalansene og ulikhetene i arbeidslivet forsterkes på nytt.


Måtte året som er gått og dagen i dag minne oss på at kampen for bussjåførene, jordbærplukkerne, de varme hendene på sykehjemmene og de kyndige hendene i butikker og varelagre, det er vår felles kamp for et anstendig samfunn.


Solidaritet er å kjempe for hverandres rettferdighet – ikke for vår egen. Gjør vi det, er det mer enn nok å kjempe for
en god stund til.


Gratulerer med dagen!

 

Eivind Hoff-Elimari

Ordfører